Et helt land i én stemning

Å se Norge i VM, og den underlige godheten i et kollektivt sinn.

Frøplante — tenker høyt mens det skjer.

Det er noe som skjer med et lite land når laget er i VM, og jeg har ikke et ryddig ord for det ennå. I noen uker er fem millioner mennesker, kort sagt, av ett sinn. Fremmede snakker sammen på bussen. Flagg som ikke betyr noe resten av året, betyr plutselig oss.

Det som interesserer meg, er hvor snille det gjør alle. Norge går på en stille egalitarisme — janteloven, impulsen om ikke å tro at du er bedre enn andre. Det kan leses som kaldt. Men rett den samme kollektive kablingen mot et felles håp, og den vipper over til noe varmt: ingen er over noen, så alle er med sammen.

Noen halvferdige tanker jeg vil sitte med:

• Kollektiv glede handler kanskje mindre om å vinne og mer om tillatelsen til å føle noe sammen — sjeldent, i en kultur som setter fatning høyt.
• Den samme psykologien som håndhever beskjedenhet (ikke stikk deg ut) er det som gjør feiringen felles i stedet for skrytende. Samme mekanisme, motsatt stemning.
• Det passer med det jeg allerede tror om godhet: det koster lite, og det vokser seg større — og det er lettest når vi stille har blitt enige om at vi er like store.

Ikke sikker på hvor dette lander ennå. Men det er en god påminnelse om at samhold ikke er høylytt. Noen ganger er det bare et land som er mildt mot seg selv en stund.